Jubileumsfest - kåseri

Jubileumsfest - kåseri

40-ÅR -  LIVSKRISE ELLER BLOMSTRING

Kåseri ved Tor Øystein Vaaland 24.11.17

TALE 40-ÅRSJUBILEUM MADLAMARK KIRKE 24/11-2016

 

40 år! Livskrise eller blomstring!?

Kjære venner i Madlamark!

Først må jeg bare få si at jeg har merket meg utvelgelsen av taler på denne bursdagsfesten; en eksilsiddis, og utflytta vestlending! Jeg har derfor øvd på stavangersk den siste tiå, på tonefallet, og de stavangerske ordå, etter fattig evne.

Men jeg greier nok ikke å lure dere. Eksilet i øst har satt sine spor, og dessuten vet noen av dere fra årene mine i radioen, at jeg ikke lenger kan denne dialekten ordentlig. 

På tross av denne ytre avstand til Madlamark og Stavanger, ble jeg altså spurt om å holde bursdagstale.

Det var jysla kjekt! Og nesten ikke til å tro, for en som er blitt halvt østlending, minst. 

Så jeg tenkte det var en feiltakelse. At her var det mange som hadde takket nei ... før dere gravde frem, dypt nede i bunken, navnet til den første ungdomsarbeideren her i kirken, til han som flytta fra menigheten 19 år gammel, ble universitetsteolog, NRK-journalist og raddisprest i Oslo bispedømme!

Vel, vel. Jeg er beæret, og takknemlig. Uansett!

Kjære venner i Madlamark!

Her står jeg altså, og når jeg først har fått ordet, er jeg i dag blitt prest nok, til ikke å ville gi det fra meg på en stund …

 

Året var altså 1976. Og det har gått 40 år. Og spørsmålet er hvordan det står til her til gards. Om det er «livskrise» eller «blomstring»?

Ja takk, begge deler, sier den engelske bamsefilosofen Ole Brumm – når Sprett spør om han vil ha melk eller honning. 

Brumm blir spurt om han vil ha melk eller honning til brødet, og i den engelske originalen, sier han: «Both, please, but don't bother about the bread», både melk og honning, vær så snill, men ikke bry deg om brødet. Sier Winnie the Pooh.

 

Rent teologisk er det visse svakheter ved Ole Brumms filosofi, om kirken er gammel eller ny. For vi trenger brødet. Vi trenger brødet OG vinen i kirken. 

Me vett det, men me liga det ikkje…

Å bli 40 opplevde jeg, da jeg var prest utenfor Hamar. Det var i 1999, i de årene jeg var kapellan i Ringsaker. Jeg hadde 35 gjester i et hyggelig herrelag. Først møttes vi i kirkerommet fra 1100-tallet, i den hvite steinkirken nede ved østbredden av Mjøsa, der organist Roger Andreassen spilte for oss, og så dro vi til en liten fotballbane – en arena der jeg alltid har følt meg hjemme. Der lekte vi, og ødela gresset, halvgamle menn, før vi hadde fest hjemme i presteboligen på Moelv.

Å bli 40 var fint. Jeg tenkte at det bekreftet noe ... som var blitt litt modnet.

Og sånn er det kanskje når noen – eller noe – fyller 40:

  • At det er blitt noe levd liv å se tilbake på
  • At det fremdeles – statistisk – er det mye å kunne se fram til. Ikke minst for en bygning må en kunne tro at det er mer liv i vente!

    For meg skulle det skje mye de påfølgende årene – som jeg ikke ante skulle skje: 

  • At jeg skulle få lede en psykisk helse-organisasjon, og en TV-aksjon («Hjerterom» i 2004)
  • At jeg fikk reise tjue-tretti ganger til Palestina og Israel, og ikke minst besøke de palestinske kirkene, og bli kjent med kristne brødre og søstre, som lever under press, okkupert og på små flater, under helt andre livsbetingelser enn oss …
  • At jeg skulle få skrive bøker
  • At jeg skulle bli prest på nytt, i Asker kirke, for snart tre år siden
  • Og ikke minst, det mest overraskende og velsignede av alt: At jeg skulle få 4 barn til. Etter fylte 40! Og til sammen ha fått seks gutter (hvorav fem lever)

Det er som Olav H. Hauge sier i det diktet som NRK P2 i 2016 har gjort til et «nasjonaldikt», som lytterne kåret til Norges beste dikt: «Det er den draumen», fra diktboken «Dropar i austvind»…

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

I en sånn våg er det ikke mye livskrise! For der opnar livet seg!

Og jeg ser ingen grunn til at fylte 40 år for Madlamark kirke skal forårsake noen livskrise, heller.

Livet er jo så mangfoldig. Noen kjenner på ensomhet, og det kan man, både i et kjærlighetsforhold, og i savnet etter et forhold. Til og med i en menighet.

Og noen kan tenke, at det går i nedoverbakke nå, ved fylte førti, at kroppen forfaller.

Man kan kjenne på et mørke… fordi livet en gang tar slutt. Det gjelder jo ikke bare for de fleste. Det tar slutt for oss alle. Og for noen kan det være en skremmende tanke, ja, ikke til å holde ut!

Og kanskje kan kirken blomstre nettopp ved å være et sted, et ly, for mennesker der vi står midt i våre ulike liv? Kriser eller tilstander!? Våre liv trenger jo både god plass og trygge rom!

I 40 år har Madlamark kirke stått her. Her ble hun bygd. Til slutt. Ikke i Molkeholen.

Det var uenighet hvor hun skulle ligge, og alle syns det gikk for treigt.

Og så til slutt sto hun der, her, og ble innviet søndag 28. november 1976. Av biskop Olav Hagesæther, like før han gikk av.

Og det var mange tett på og involvert. Min far Torgny, for eksempel, dirigerte kirkekoret denne innvielsessøndagen, og koret sang Salme 150. Jeg husker det godt, hvor spent han var, og hvor glad han var etterpå.

Kommende søndag, feirer dere jubileumsgudstjeneste. 40 år minus en dag, etter innvielsen.

 

Jeg var tenåring, og husker også at menigheten lenge møttes søndager kl. 11 i gymsalen på Madlamark skole, der noen av oss (som Lars Helge Myrset og jeg) likte å kjøre tralle med stabler av stoler, og sette de opp.

Før Haarr leste klokkerbønnen, og Bjåstad forrettet høymesse, der inne i gymsalen.

Med det første byggetrinnet, kom det viktigste for oss unge: at vi kunne flytte ut av kjellestuene til nye flotte lokaler. De fylte vi med klubber som Grakvelken, Credo og Pistevo; av barn, unge og voksne, av band og kor, av speidere.

Her oppe kom kontorer, og kjøkken, og saler til gudstjenester og fest.

Senere, etter ny og kanskje litt for lang ventetid for utålmodige madlamarkinger, kom også et nytt flott kirkerom, nytt orgel og Y-korset i den nye altertavlen.

Og her er vi, i Madlamark kirke, som fyller 40 år.

Sett stort på det, er ikke 40 år mye. Historisk sett.

I forrige uke, i ti dager, var jeg på reisefot i det området av verden der de første kristne levde, «nasareerne», som de kaltes i begynnelsen, og fremdeles kalles, flere steder i Midtøsten.

Jeg ledet en gruppe på 19, og en annen utflytta madlamarking, Bodil Tveit, var en av de 19 som var med og vandret fra Nasaret til Betlehem, den veien vi minnes i juletiden. Vi skulle oppleve det landet der Jesus rent fysisk vandret omkring, og vi kom hjem så seint som natt til mandag, for bare fire dager siden.

Etter en sterk tur! Nok en gang – må jeg si – var det tankevekkende, og rystende, å stå så tett på så mange mennesker som opplever så mye urett, som vi forstår så inderlig dårlig (her på avstand), og derfor kanskje, tåler vi også uretten så inderlig vel.

Særlig inntrykk gjør det på meg å besøke de palestinske kirkene. Høre hva prestene sier, og snakke med vanlige folk. Hvordan livet under okkupasjonen ikke er til å holde ut.

Dette møtet med de kristne, selv om de ikke lenger er så mange, er ett særpreg ved disse turene mine.

Vi kom fram til Fødselskirken i Betlehem, og besøkte Gravkirken i Øst-Jerusalem, trolig de to eldste kirkene som står oppreist i verden, og er i daglig bruk. Begge fra tidlig 300-tall. Påbygd, rasert i jordskjelv og i krig, revet ned, bygd opp, ombygd og restaurert, monumenter over alle epokene i den kristne kirkens historie. 

De oser av kirkens makt og avmakt, av krig og overgrep, av lange perioder med fred med muslimer, og altfor mye antisemittisme.

En tredje kirke vil jeg nevne, nesten helt ukjent, men like gammel, helt nord på Vestbredden. En kirke som også ble bygd på ordre fra keiser Konstantin, og oppført med keisermoren Helena som prosjektleder, på det tidlige 300-tallet.

I den lille byen Burqin, en palestinsk by av kristne og muslimer som lever svært godt hverandre, ligger det en liten St. Georg-kirke, på et sted der de alltid har trodd, at der møtte Jesus de ti spedalske. Lukas skiver om dette, i kapittel 17. Om de ti spedalske, alvorlig hudsyke, som var utestengt fra alle sosiale og religiøse fellesskap.

Nå hadde de hørt nyss om at Jesus var på vei. De hadde hørt om ham, ville møte ham, og lot seg ikke hysje ned.

Og Jesus var ikke den som avviste de menneskene som alle andre avviste.

I Burqin bodde de i en slags hule, med kildevann, og innbyggerne firte mat ned til dem, så de kunne overleve.

Hvordan Jesus møtte dem, vet vi ikke. Men vi kan se for oss hvordan Jesus løftet opp deres menneskeverd ved det enkle faktum at han ville snakke med dem. Og ved å gjøre kroppene deres friske, på uforståelig og underfullt vis, gjorde han livene deres verdige. Han helbredet dem fra skam og vanære, og da de ble friske, løp de av sted, for å vise seg for prestene, står det.

Bare en kom tilbake og takket.

Det var en samaritan.

En fra lokalsamfunnet. 

En fiende av jødene, for samaritaner og jøder lå i strid, blodig strid, med hverandre.

Altså, en typisk Jesus-fortelling, der forbildet, han som takker, er en av dem vi ikke skulle like, en som står utenfor det gode selskap, en vi ikke vil ha med å gjøre. 

Dette skjedde i landsbyen Burqin, sier de, og vi besøkte grotten, som de spedalske skal ha bodd i, der kirken ble bygd: et sted folk begynte å oppsøke, allerede på Jesu tid. For å se stedet der underet skjedde. For å kjenne eimen, ånden av Jesus, han som stadig skapte så mye liv rundt seg, bokstavelig talt.

Minnet om denne hendelsen ble så sittende i byen.

Fortellingen ble delt, over leirbålene, fra mann til mann.

Og selv om ingen evangelister kom til å skrive at dette skjedde i Burqin, så visste «alle» i Burqin, helt nord på Vestbredden, i det daværende Samaria, at Jesus kom dit, og at det var der det skjedde.

Stedet ble et bønnested, og et valfartssted. Og stadig nye kirker ble bygd på ruiner av eldre, ødelagte kirker, men den eldgamle grotten finner vi den dag i dag inne den lille, vakre og nyrestaurerte gresk-ortodokse kirken.

Som samler mennesker, i forundring over denne mesteren, som var gåtefull i sin egen tid, og ikke mindre gåtefull i dag.

Og helt ærlig: 40 år er ikke så veldig mye når vi går så langt tilbake i tid… J

Selv Domkirken her i byen, eller min gamle Ringsaker kirke, disse norske 1100-tallskirkene, er jo nesten som nye, der de har stått i bare halvparten av tiden siden Jesus var på jorden. 

Min nåværende kirke i Asker, som ble bygd på 1880-tallet, etter at middelalderkirken brant ned, fører oss jo inn til den reneste moderniteten. 

Men – og det er fint å tenke på – så er en kirkes betydning ikke avhengig av et høyt årstall!

For også om kirken er ung, og jubilerende, og 40 år, så kan man si ... at også Madlamark kirke allerede har sett alt. Det er ikke alderen som avgjør om kirken er et verdig kirkerom, en verdig møteplass.

Det er menneskene som den har samla inn under sine vinger; på innsiden av veggene, og under sine tak.

For et kirkerom ser oss. Også her i disse flotte lokalene, er vi blitt sett. I 40 år har Madlamark kirke sett sine mennesker. Og sett det meste.

For – ikke bare er det kjekt med en bursdagsfest der de som var voksne den gangen, og planla arbeidet med kirken, og samla inn penger i bøtter og spann, kan være med på festen!

Og ikke bare er dette en fest for en kirke som er blant de i Norge som samler flest mennesker hver søndag, over 200 i snitt, mer enn det doble av landsgjennomsnittet!

Og ikke bare er dette en flott festuke for et levende bygg som samler opptil 700 madlamarkinger hver uke, året rundt, i alle aldre!

I tillegg er denne kirken, ved å være kirke – ny eller gammel – et fristed. Et asyl. Et sted å bringe med seg livet sitt, slik det nå en gang er blitt!

Denne kirken tar imot mennesker på begynnelsen av livet, på slutten, og midt i livet, i alle våre midtlivskriser. 

For ingen av oss skal behøve å skjule oss for Gud. Og ingenting er for vanskelig i dette rommet. Gud rommer oss, sårbare, nakne, for sånn er kirkens rom. 

Det å være kirke – egentlig – er nettopp å tas imot raust og åpent og nådig. Som mennesker. Ikke som sterke, eller med de tilsynelatende vellykka, og veltilpassa livene våre. Men med alle våre små hemmelige rom, med følelser som ikke går opp. Med tanker vi helst ikke vil ha. Som mennesker, på godt og vondt.

  • Her tar vi imot de minste, om de pludrer søtt, eller skriker så høyt, at presten ikke når fram.
  • Her får de unge kjenne at de er omslutta, uten å forstille seg, midt i sitt testosteron-strev, sitt håp om aksept, sin drøm om fellesskap.
  • Her skal Guds nådige ansikt stå fram, for ektepar av alle slag, mennesker som erfarer kjærlighetens styrke, som ber om Guds velsignelse over sitt forhold ...
  • Her får sørgende, når døden henter en av oss, komme med spørsmålene sine, som ikke alltid kan besvares, og ensomheten sin.
  • Og i kirkens rom kommer vi alle som vil ta del i nattverdens felleskap. Ingen er for stor og ingen for liten. Ingen skal utestenges eller ekskluderes, for nåden er større enn vår forstand, og vi skal få legge vekk alle dommer over oss selv og hverandre. Ikke med melk og honning, men med brød og vin.

Så kan vi spørre: Er det sånn? I virkelighetens kirke? Kanskje ikke alltid?

Ikke i Asker. Kanskje heller ikke alltid i Madlamark? Det er ikke alltid inkludering, varme og åpenhet! Ikke i de eldste kirkene rundt om i verden, og ikke i de yngste kirkene.

For vi mennesker som setter standarden, bærer med oss våre fordommer, våre begrensninger.

Kvaliteten på det å være kirke, og romme oss mennesker, øker ikke proporsjonalt med alderen på kirkebygget.

Nåden er like dramatisk nå som då.

Jesus bøyde seg ned, og skreiv i sanden då de rettroende greip til steinene og med alt sitt sinne, ville dømme hun de meinte de hadde rett til å frata all ære, og livet.

Jesus retta seg opp, og spurte om han som var heilt rein, kunne kaste den første stein. Og tenk, ingen kasta den steinen. De gikk, og hva tenkte de på den kvelden? Tok de det inn? Så de mektige sin avmakt? Oppdaga de det mennesket, kvinnen som Jesus hadde sett, og ikke fordømt? Det kan vi bare grunne på...

Så er kanskje dette det største og vanskeligste bursdagsselskapsspørsmålet: Møter vi hverandre i kjærlighet, og med kjærlighet? Eller kommer vi også av og til – med en liten stein under armen, skjult i kappene, eller i lommen, i tilfelle det dukker opp noen å kaste den på?

Ikke nødvendigvis med vilje. Kanskje i uforstand? Som også gjør vondt, for den som blir truffet. For her er ingen reine, ikke i de gamle kirkene, og ikke i de nye kirkene. Det er jo det som er å være menighet, være kirke.

Å være en forsamling av mennesker som ikke har alt på stell! Som likevel bærer troen på, håpet om, og kjærligheten som er gitt av Gud, synliggjort hos Jesus, som løfter oss opp i verdighet, i dette livet og i det neste livet.

Kjære venner i Madlamark!

Me fekk ei eigå kjerka!

Dere har en kirke, er kirke, i all sin blomstring!

Disse rommene har levd lenge nok til å ha sett mennesket. Sett følelsenes mangfold, meningenes brytning og fellesskapets styrke.

Dere blomstrer!

 

Kjære madlamarkinger!

Tål dette fellesskapet! Tål å være en voksen menighet! I en kirke som fyller førti!

Gi rom for det du ikke forstår, for forståelsen vår er alltid begrensa. Ikke snakk som om alle er enige, har de samme perspektivene, de samme livserfaringene.

For bildene våre om Gud forandres med tidene, gjennom årtusener, århundrer, gjennom tiår og fra år til år.

Er forskjellige avhengig av erfaringene i livene våre.

Vær gjerne uenige, og del i enhet fellesskapet i brødet og vinen. For i fellesskapet rundt Jesus er det ikke noen spedalske!

Da glir me inn i ein våg me ikkje har visste um.

 

Gratulerer med dagen, madlamarkinger.

Jeg er takknemlig for å være her. Har vært her, jevnt og trutt. Stedet får opp i meg lukter og minner fra egen ungdom. 

Jeg hadde nettopp fylt 17. Og mange av oss gledet oss over alt det nye.

Så fylles rommene fremdeles. Av nye generasjoner. Nye tanker og ord om å være ung, være menneske, og å tro.

I 1Mos,2 står det om Herren Gud at han «formet» mennesket av støv fra jorden. «Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.» Gud puster sin ånde inn i oss nå som den gang.

Nyskaping og nytt liv, og åpnende tanker – i åpen og åpnende kirke. Som skaper fellesskap, ikke av enige, eller liketenkende, eller likelevende. Men et fellesskap av mangfold, ved Jesu føtter. En sånn 40-åring kan leve og blomstre…

Gud velsigne dere, Gud velsigne Madlamark kirke.

 

Takk for oppmerksomheten.

 


Del denne artikkel på e-post